Jotunheimen rundt 430 km på sykkel 2017





Jotunheimen rundt 2017



 

430 km, 4609 høydemeter. Tid 17 timer 1 min.

Årets største mål på sykkelsete er gjennomført og jeg har gjort det før og visste at det kom til å gjøre vondt! Oppkjøringen til årets Jotunheimen rundt var på langt nær optimal for min del. Med 2 ganger i asfalten og brukne ribbein og skulderskade så har jeg vært igjennom ett aldri så lite smertehelvete under oppkjøringen. Sist jeg gikk i asfalten var under årets Trondheim - Oslo hvor jeg ble dyttet overende rett før Lillehammer. Denne gangen uten brudd men desto flere skrubbsår med infeksjon som var plagsomme frem mot Jotunheimen rundt-

Jeg var lenge i tvil om jeg skulle stille til start men vi skulle uansett til hytta ved Sogndal på ferie. Jeg pakket selvfølgelig alt jeg trengte hvis jeg skulle stille til start. Tro det eller ei så var faktisk en vondt tommeltott det største problemet og den har vært slik siden velten jeg hadde under Enebakk rundt 1 mai 2017. Jeg snakker om en stiv å vond tommel på høyre hånda som virker dårlig når jeg holder på bremsehendelen. Å den er jeg helt avhengig av når vi kjører fort i nedoverbakker, å nedoverbakker finnes det faktisk i dette rittet selv om det er mest kjent for sine oppoverbakker.

Uansett så stilte jeg til start med en aldri så liten bismak. Skuldra er fortsatt vond og frem til denne dagen har jeg ikke kunnet ligge på venstre side om natten. Nå har det seg slik at jeg skal jo ikke ligge når jeg sykler, nå skal jeg sitte pent på sykkelen i 16-18 timer.

Starten i Lærdal kl 2120



Jotunheimen rundt er Norges vakreste sykkelritt. I spektakulær natur med postkort panorama opplevelser. Alt dette stemmer veldig bra men kun hvis det er høytrykk over Vestlandet og Sognefjellet. Jeg vil egentlig påstå det motsatte hvis høytrykket holder seg unna. For hvem synes det er deilig å sykle i tåke, regn og sludd og du ser kun noen meter foran deg. Hvem synes det er deilig å sykle kliss våt inn i lave temperaturer ned mot 0. Jeg har uansett gjort det før og jeg har lurt mang en gang på hvorfor jeg gjør det igjen.

Da var vi klare og jeg møtte på startstreken sammen med Asle fra laget jeg sykler på til daglig. Vi var begge enige om å ta det rolig ut fra start. Når rittlederen sa "god tur" på sognedialekt så var vi i gang. Først ut av Lærdalsøyri og ut på hovedveien mot Borgund kirke, opp dit var det ca 35 km. Lærdalsdalen går slakt oppover både på hovedveien og den historiske gamleveien. Det var overskyet og regn i luften. Temperaturen var veldig bra, ca 20 grader. Vi var en stor gruppe som satte kursen opp dalen og det var aldri noen høy puls de første 35 km opp til Borgund. Når vi passerte Borgund så kom vi rett inn i løypas første stigning opp mot Filefjell, det er her mange faller i fra når tempoet holdes oppe. Rett før du kommer opp til Filefjell så er det en gjeng som har tent opp bål og de står med kubjeller å heier. Dette gir en ekstra motivasjon til å krype inn på flata i Filefjell. For min del så var turen opp til Filefjell helt perfekt, ingen høy puls og med gode ben. Samme med Asle, han lå rett bak hjulet mitt helt opp på Filefjell og inn på flatene innover Filefjell. Vi var en stor gruppe som kjørte bra, kanskje 20 mann. Men når vi kom til nedkjøringen fra Filefjell, ned mot Vang så er det også stor fare for at feltet sprekker opp. Dette fordi at nedkjøringen er lang, det går fort og det er mørkt. De som da ikke helt tør å ligge i bukken å kjøre fort vil da miste gruppa i bunnen inn mot Vang.

Inn mot Vang så er løypa flat og det går fort når man er så heldig å sitte i gruppe. Jeg holdt gruppa hele veien i nedkjøringen og var veldig heldig å bli med en gruppe på ca 12 mann. Asle hadde blitt borte i nedkjøringen men jeg ble med på toget og kjørte belgisk rulle helt inn til Fagernes. Med denne taktikken så hadde vi klart en snitthastighet på 31,2 km/t de første 140 km fra Lærdal og inn til Fagernes. Turen inn til Fagernes var ikke helt uten dramatikk, da det var 2-3 mann i rulla som umulig kunne være rutinerte når det gjaldt rullekjøring. Mye vingling og nesten ulykker, men den verste nestenulykken var jeg vitne til ca 30 km før Fagernes. Da er en av disse vinglegutta plutselig over i motsatt kjørebane for så å snu seg tilbake for å se om kameraten hans satt i toget. Dette gjør han midt i en sving og plutselig kommer det en bil rundt svingen og hele gjengen hyler ut, pass deg! Han får kastet sykkelen inn i toget igjen og han sneiet bilen med det berømte håret. At han ikke tok med seg noen når han svingte inn igjen var nok bare flaks. Han var rett å slett ett brøkdel av ett sekund unna en front mot front med en personbil i nattemørket.



 

Ankomst Fagernes 01:58:59 Ute i 4:38:59

Nå var jeg ganske våt, hadde valgt å sykle uten regnjakke inn til Fagernes, men jeg var ikke kaldt, tempraturen holdt seg fortsatt rundt 15 grader. Jeg valgte å fortsette til Beitostølen uten å skifte klær og opp dit er det ca 38 km stigning. Jeg rakk noen brødskiver og cola og fylle opp drikkeflaskene med sportsdrikk før jeg satte i gang igjen. Alltid koselig å komme til disse matstasjonene, alltid blide mennesker som gjør at dette blir en fantastisk opplevelse.

Jeg syklet helt kontrollert opp til Beitostølen med fokus på puls. Gikk usedvanlig bra oppover og helt uten noen som helst klaging og prating med meg selv. Kom meg opp til Beitostølen med ett smil om munnen og nå var det på tide å bytte noen klær før ferden skulle gå videre over Valdresflya.

Opp mot Valdresflya



 

Nå begynner rittet for alvor, nå kommer alle nedturene, nå kommer alle de gangene du må prate med deg selv, nå er det kun snakk om å være sta. Fordi i denne delen av løype er det mange som går på en smell med å måtte bryte akkurat  her. Her må du snakke til deg selv og overvinne tanken om å bryte, disse tankene kommer med jevne mellomrom og du må hele tiden ta kontroll med deg selv. Det stiger jevnt å trut oppover, og når du føler du er på toppen så ser du videre innover, men det stiger selv om det som ser ut som en slette. Jeg sykler kontrollert og holder pulsen på ett nivå som kroppen aksepterer, jeg observerer flere som har stoppet opp, jeg kan også se en som har satt seg inn i en bil og kona står ved siden for å trøste. Han har mest sannsynlig måttet gi seg.

Det var tåke, det var regn, jeg kjente at temperaturen var synkende og jeg er glad for at jeg tok på meg noen skikkelig varme hansker over Valdresflya. Det verste var nå over og jeg hentet inn en gruppe på 7-8 mann som jeg fulgte i utforkjøringen ned mot Gjendevannet og Besseggen. Når vi var nede så kjørte vi som en sammensveiset gruppe selv om vi ikke kjente hverandre så godt. Det var stille i gruppa, ingen som snakket for mye, vi bare syklet og syklet. Neste matstasjon var da Randsverk og inn dit så var det en fin flat løype og vi holdt bra fart innover mot Randsverk.

Ankomst Ransverk kl 06.32. Ute i 9:12:49



 

Det var nå tidlig på morgenen og vi ankommer Randsverk i regnvær og noe vind. Regnjakka hadde holdt tett og jeg hadde uansett ingen bag med tørre klær her på Randsverk. Jeg hadde valgt å sette neste bag på matstasjonen i Lom. Men her på Randsverk var det liv, akuratt som tidligere møtte vi en blid gjeng som gjorde alt de kunne for at vi som deltagere skulle ha det bra. En varm kopp kaffe og noen brødskiver gjorde susen, pluss at jeg puttet noen bananer på baklomma når jeg syklet videre. Her var jeg en av de første som dro videre, jeg ble syklende alene en stund, jeg valgte å sette ned farten helt bevisst for jeg visste det kom flere grupper bakfra etter hvert. Etter ett kvarter ca så kom det en gruppen jeg ikke hadde sett tidligere i rittet, en gjeng fra Sørlandet, nærmere bestemt Fevik. Her hang jeg meg på og det var en sprek gjeng, jeg hadde allerede gjort unna stigningen etter matstasjonen på Randsverk helt alene, så her var det bare å henge seg på dette toget. Det gikk fort og etter hvert begynte vi å kjøre litt rulle. Det var ikke noe problem selv om det sto Sandefjord Sykleklubb på rompa mi, jeg ble tatt godt ii mot og vi kjørte som ett lag. Det gikk unna innover skogene nå og følelsen av at dette går bra dukket stadig opp i hodet mitt. Før vi kommer ned til Lom må vi ut i en skikkelig utforkjøring forbi TV2 kjendis og kokk Arne Brimi sin gård. I regnværet valgte jeg å kjøre kontrollert ned her for det er ikke helt uvanlig at vi kommer opp 80-90 km/t. I bunn av bakken må vi stoppe helt opp da vi treffer hovedveien som går i 90 grader inn mot Lom. Det er nå ca bare 45 minutter inn til Lom, sletter og noen stigninger inn mot Lom sentrum.

 

Ankomst Lom kl 08:29 Ute i 11:09:45

Her på Lom velger mange å sette seg ned å bruke en 30-45 minutter på å spise varm lapskaus og bytte klær. Jeg var ikke så veldig sulten da jeg hadde vært veldig flink til å spise å drikke underveis. Jeg valgte å bytte til tørre klær før jeg syklet videre. Jeg visste at nå er det kun det verste igjen, vi snakker 50 km stigning fra Lom og til toppen av Sognefjellet. Jeg visste hva jeg kom til siden jeg har syklet dette rittet en gang tidligere. Men denne gangen virket det som om det aldri tok slutt, stigningene oppover var tunge og lange. Hver en muskel og hver en nerve i kroppen gjorde vondt, men det klarte jeg å fokusere vekk så lenge pusten var ok. Jeg syklet oppover med fokus på puls, jeg kjente at jeg kjørte kontrollert men likevel så ropte knærne mine på hjelp. De verket, de knirket og hvordan skulle dette gå. Jeg hentet frem en psyke som var helt unik, jeg klarte å være sta med meg selv. Jeg kikket ned i asfalten, jeg snek meg oppover fjellsiden, jeg nærmet meg Sognefjellshytta.



 

Sognefjellet kl 11:24 Ute i 14:04:01



 

 

Endelig så jeg skiltet som varslet at jeg var på Sognefjellshytta om 1,1 km. Herregud, dette skal jeg klare og vips så var jeg der. Jeg stoppet, gikk av sykkelen og satte den til side. Nå skulle jeg unne meg en kopp kaffe. Jeg tok også 3 glass cola og noen brødskiver og puttet 3 bananer på baklomma. Jeg tok med meg en varm solbergtoddy etter en halv kopp kaffe. Vaffelkøen var for lang, jeg begynte å fryse så jeg hadde ikke noe annet valg enn å sette i gang på siste del av rittet. Det som er så spesiellt med Sognefjellshytta er at man på langt nær er på toppen av Sognefjellet her. Det fortsetter å stige, du vil liksom ikke tro det men herregud når kommer nedoverbakken mot Turtagrø. Det var kaldt, det regnet eller var det sludd? Garmin viste i ettertid at tempraturen over fjellet var på utrolige 1,5 grader. Det må sies å være kaldt nok når du starter nedoverbakken mot Skjolden. Du er våt, du fryser, du begynner å skjelve, ja det er rett å slett helt jævlig der å da.



 

Nytt av året var at rittledelsen hadde bestemt å stanse tiden når nedkjøringen på 10% fall startet også startet tiden igjen når du var nede ved Oskarshaug. Dette fordi det har vært mange som har skadet seg stygt i disse nedkjøringene, busser og bobiler som stanser i hårnålsvingene gjør at du må ta det helt rolig nedover her. Det som overasket meg var likevel alle de jeg var vitne til som kastet seg ut bakkene som om de skulle vinne verdensmesterskapet. Det var folk som suste forbi meg nedover, de kjørte forbi busser og bobiler og at det gikk bra var bare ett under. Nå slet jeg med høyrehånda mi som  hadde en stiv og øm tommel, jeg hadde problemer med å bremse nedover, smertene var til å ta å føle på. Jeg bremset både med for og bakbrems, men herregud hvor langt ned det var. Jeg pustet lettet ut når jeg kom helt ned til der hvor tidtakingen startet igjen. Nå var det bare kremen igjen til mål, bortsett fra en stigning i Marifjøra som jeg gruet meg til.

Oskarshaug kl 12:03:04 Ute i14:43:04

Nå var jeg endelig nede, men nå hadde jeg mistet gruppen jeg kjørte sammen med ned Sognefjellet. Å det pga deres ville ferd nedover disse bakkene på våt asfalt, det ble glatt i svingene og risikoen for å velte var overhengende stor. Jeg syklet uansett alene inn i Fortum men ser meg tilbake i håp om å få henge meg på ett felt som kommer bakfra. Nå kom det ingen felt, nå var jeg helt alene og veien til mål virket lang å tung.

Fortun kl 12:27:30 Ute i 14:43:04

Fortsatt lå jeg helt alene innover mot Luster og Gaupne, hvor i alle dager ble alle disse gruppene av. Jeg senket farten helt bevisst i håp om at noen skulle komme bakfra. Men neida, jeg tok igjen flere ryttere bortover mot Luster, de var såpass saktegående at de hadde ingen innvirkning på mitt tempo, jeg gled pent forbi og de hadde heller ingen krefter til å legge seg på mitt hjul. Jeg tenkte hvor henter jeg kreftene fra, dette går jo tross alt nærmere å nærmere mål. Nå er de siste milene lange, du sykler langs fjorden men du skjønner at det er langt bort til neste odde. Du vet at Gaupne ligger innerst der inne men herregud å langt det er. Du føler bare at alt går tregt men vet samtidig at hver meter teller. En liten men lang oppoverbakke ved Lustrafjorden gjør at jeg må ned på lilleskiva for å komme meg fornuftig opp kneika. Ingen tar meg igjen, jeg begynner å tenke at dett kan gå bra. Garmin klokka stoppet i det jeg kom ned fra Sognefjellet, jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde vært ute, bare estimerte beregninger. Endelig så jeg Gaupne, endelig begynte jeg å skjønne at dette må jo bare gå bra, men jeg visste der å da at jeg kommer til Marifjøra om 15 min. Den bakken der er helt avgjørende om du må gå av sykkelen eller snike deg opp de 10 km til toppen av Hafslo.

Marifjøra kl 13:41:42 Ute i 15:57:16

Nå begynner det å røyne på med kreftene, jeg sykler pent å pyntelig inn i Marifjøra, jeg vet at stigningen blir lang, jeg vet at dette er siste lange stigning. Kommer jeg meg til toppen her så har jeg klart Jotunheimen rundt for 2 gang. Jeg tenkte at denne gangen her var mye verre enn første gang jeg syklet dette rittet. Enda at jeg den gangen i 2015 syklet på 20 timer og 57 min. Jeg var liksom ikke så forbanna sliten, men jeg følte at alt av oppoverbakker var lengere enn sist selv om jeg visste at de var helt like som den gang. Jeg fant ett bra gir, grei tråkkfrekvens, pulsen holdt seg under grensen til at det begynte å gå utover pusten. Jeg hørte at det kom en syklist bak meg, han passerte i større fart enn det jeg hadde. Jeg tenkte, ja ja, bare la han sykle. Jeg så ryggen hans, han stakk i fra og var på det meste 200 meter foran meg. Denne ryggen reddet meg litt, jeg bestemte meg for å henge på slik at avstanden ikke ble større. Dette klarte jeg og jeg tok faktisk innpå han igjen. Det gikk ikke lange tiden så var det han som hørte pusten min i nakken. Vi var nå snart på toppen av Hafslo og jeg husker jeg spurte han om vi skulle sykle sammen inn til mål. Han hadde problemer med å snakke, men han kunne bekrefte at han var helt i kjelleren. Når vi var på toppen av Hafslo så senket jeg farten noe og sa til han at dette fikser vi sammen. Han fikk pustet litt og kunne bekrefte at han skulle gjøre ett forsøk med å henge på nedover mot målgang i Sogndal. Han hadde ikke syklet dette rittet før og han var helt i sjokk av denne løypeprofilen. Han bet tennene sammen og vi tråkket nedover Hafslo bakkene, en liten flate før det igjen gikk utfor langs helvetesfossen. Jeg sa i fra til han at jeg legger meg foran nedover og at han måtte være forsiktig med svingene lengre ned. I stor fart er det fort gjort å komme over i motsatt kjørebane. Han holdt hjulet mitt der vi suste nedover dalen. Nå var vi straks nede, vi kunne se siste del av Sognefjorden før brua i Sogndal. Han spurte om det var langt igjen og jeg kunne fortelle at vi er i mål om 15 min. Det er de lengste 15 min i både hans og mitt liv, Hver en muskel og hver en nerve sto i høyspenn. Dette hadde vært en helvetes tur med både opp og nedturer. Endelig var vi i rundkjøringen i Sogndal, vi holdt høyre ved vandrehjemmet, kunne høre speakeren snakke ved målområdet. 500 meter igjen, tårene presser på, dette er bare helt sykt. Jeg har klart det igjen. Jeg visste at samboeren min og broren min sto ved målområdet for å ta meg i mot. I det vi sykler opp mot målseilet så roper speakeren navnet mitt. Startnummer 891, Roger Solheim, Sandefjord Sykleklubb, er i mål på tiden 17 timer og 1 min. Applaus registreres fra mange som hadde møtt opp. Dette var bare helt sykt, jeg var i mål. Jeg stoppet opp, hang over styret, jeg gråt av glede når jeg så Renate komme mot meg med ett stort smil. Fy fader Roger, nå kan du være stolt, er du klar over hvor fort du syklet. Helt rått. Så kom broren min, han var bare helt imponert, herregud har du syklet 430 km, det er jo helt sykt. Der å da gikk det opp for meg, dette skal jeg selvfølgelig gjøre igjen neste år. Jeg la meg ned på gresset og beina føltes ut som de var blitt lamme. Jeg fikk en iskald cola av ei hyggelig jente fra Sogn Cycleklubb. Nå var det bare å nyte, nå var det bare å komme seg på beina raskest mulig igjen. Jeg måtte ha hjelp opp fra gresset og jeg skulle gjerne hatt den gåturen bort til bilen på film. Nå ventet noen herlige dager på hytta til Renates familie i Sogn. Jeg visste at jeg skulle inn på hytta å dusje. Jeg visste at jeg skulle komme meg raskt igjen. Jeg setter meg inn i bilen og der kommer Renate med en iskald øl. Den har du fortjent nå Roger. Den smakte fortreffelig. Takk for ett fantastisk sykkelritt. God sommer




 

Roger Solheim

 

 

 

 

Hvorfor ligger du der? Reis deg opp gutt! Del 2



 

Etter innlegget mitt "hvorfor ligger du der, reis deg opp gutt" så har jeg fått utrolig mange tilbakemeldinger både skriftlig og muntlig. De fleste synes jeg var "tøff" som tok opp dette temaet, fordi i sykkelmiljøet er det nok ikke helt vanlig at man stopper opp ved ulykker. Nå vil jeg nok dele sykkelmiljøet opp i flere kategorier og når du ser på proffsyklister så er nok mentaliteten å svinge unna og komme seg raskest mulig inn på feltet igjen. I disse proffrittene så har de følgebiler, både med lagsupport og legehjelp som er på stedet ganske raskt.

Men når vi snakker om helt vanlige tur ritt her hjemme i Norge så må jeg si jeg blir litt mer betenkt når man ikke vil ta seg tid til å stoppe for å sjekke tingenes tilstand. Det vil si at du som forulykker er helt overlatt til deg selv, er du bevistløs så får du bare håpe at du lander på en slik måte at du har frie luftveier å vente til det kommer en eller annen som kan hjelpe deg.

Førstehjelp ved hode og nakkeskade

Når det gjelder behandling av en bevisstløs syklist så kommer alltid frie luftveier før en ev nakkeskade. Sørg for frie luftveier så stabilisere du nakken med ett godt grep med begge hendene på siden av hode samtidig som du holder nakken i rett posisjon i forhold til kroppen. Å den som stabiliserer nakken skal holde hode til syklisten i samme posisjon helt til det er satt på en nakkekrage. Det vil si det medfører ett enormt ansvar å stoppe i en slik ulykke men det er alltid en eller annen som kan disse tingene.



 

Jeg jobber jo selv i helsevesenet, det vil si i ambulansetjenesten og der er jeg pålagt å hjelpe alle syke og skadede selv om jeg ikke er på jobb. Det vil da si at jeg har ett større ansvar for å stoppe opp å hjelpe konkurrenter under ritt enn det en snekker har. Jeg må si det skurrer litt, hvem har bestemt at det ikke er vanlig å stoppe opp for å hjelpe. Står det noen sted i NCF rittregler, er det virkelig ett skille på hvem som skal stoppe å hjelpe? Nei det gjør ikke det! Der står det klart å tydelig at alle deltagere er pliktig til å stoppe når noen er skadet

Hvor er brorskapen, det å være kollegial, det å bry seg, det å vise at du har gode menneskelige egenskaper når andre lider. Er syklister fritatt for disse verdiene? Hvorfor skal vi være så forbanna kyniske? Skal vi ta med oss disse holdningene ut i trafikken generelt? Skal vi bare kjøre forbi når vi kommer opp i en ulykke? Skal vi virkelig være så kyniske å håpe på at det snart kommer helsepersonell som er pålagt å yte øyeblikkelig hjelp under helsepersonell loven paragraf 7.

Reglene er klare, hvis du ikke stopper opp for å hjelpe under en ulykke så kan du faktisk bli straffet! Samme reglene gjelder i sykkelritt og det er jo syklistene selv som har laget denne reglen om å svinge unna skadede personer for så å sykle videre i håp om å bli nummer 100 i ett tur ritt. Jeg mener dette er ett så stort avvik at dette burde luftes på ett høyere nivå, først inn til NCF og videre til Norges Idretts Forbund.

Når en syklist passerer en annen syklist som er bevisstløs eller skadet så mener jeg det er ett så alvorlig problem at dette må ryddes i snarest. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kunne gjort det samme og det blir bare helt uforståelig at noen andre har den friheten til bare å gli forbi å late som "deg har jeg ikke sett".

Heldigvis så finnes det noen i feltet som ikke er så forbanna kyniske, jeg var heldig å treffe to av dem. De stoppet, tok ansvar og de ga fullstendig f..... i slutt tiden sin. Men de som er kyniske og svinger unna er jeg stygt redd for at oppfører seg håpløst i trafikken ellers også. Tenk å være så ensporet at man legger seg foran en rutebuss og att på til viser fingeren når sjåføren tuter for å varsle at han må forbi. Å dette skjedde på en tett trafikkert vei i Oslo med nybygget sykkelfelt på høyre side, likevel så måtte syklisten gjøre dette stuntet. Denne syklisten hadde mest sannsynlig aldri stoppet opp for å hjelpe noen som var skadet.

Heldigvis så er det bare ett fåtall som oppfører seg slik men det bedrer ikke akkurat syklistens rykte. Jeg tror det må en vesentlig større holdnings kampanje til for å få endret enkelte syklisters håp om å vinne Tour d France.

Jeg er helt enig i at syklisten også burde være med i den ordinære trafikkopplæringen,  Her burde det være mer fokus på samspill mellom syklist og bilist. Jeg vil nok strekke det så langt at syklister på lik linje med alt annet som ferdes langs veien også burde gjennom ett kurs og en test. Slikt burde vært lagt inn i grunnskolen slik at holdningene allerede hadde sett dagens lys før man senere skal bevege seg ut på veien med sykkel.

Fortsatt litt forbanna på kynismen


 

 

 

Hvorfor ligger du der? Reis deg opp gutt!



 

1 mai 2017. Enebakk Rundt

7 mai 2017 så føles det ut som om jeg har gått alle rundene mot Mike Tyson

Endorfiner (kroppens egen rus)

Hvorfor er alle syklister så forbanna tøffe. Hvorfor skal man på død å liv reise seg så fort opp igjen for å sykle videre. Vi har sett det før via direktesendte TV bilder hvor syklister kommer opp av grøfta med lårbeinsbrudd for så å komme seg på sykkelen å sykle videre. Helt til at syklisten må kikke ned på låret sitt å se beinpipene stikke ut gjennom huden. Først da melder syklisten pass.

Til sammenligning med fotballspillere så skal syklisten raskt opp på sykkelen igjen, men fotballspilleren blir liggende og ser døende ut. Dette har mest sannsynlig noe med kroppens egne rus (endorfiner) å gjøre. En syklist ligger med høyere puls over tid og har derfor en høyere konsentrasjon av endorfiner i kroppen når uhellet er skjedd. Derfor vil syklisten opp og videre raskest mulig etter at man har gått i bakken. Syklisten har ett mål, raskest tid til mål, fotballspilleren er motsatt, legger seg ned for å få stopp i spillet slik at poengene kan sikres.

Mer enn nok treningsgrunnlag

I 2017 har jeg syklet over 400 mil (ute), ja det vil si f.o.m 1 januar - 1 mai. Å få til 100 mil pr mnd vinterstid hører med til sjeldenhetene her hjemme i Norge, men det er faktisk fullt mulig. Jeg er kun en mosjonist og gjør dette mest for egen helsegevinst og fordi jeg alltid har likt å sykle. Jeg har selvfølgelig satt meg noen mål og selv om jeg nå i skrivende stund nærmer meg 50 år, så er årets hovedmål å sykle DSSP Trondheim - Oslo på lag.

Da blir det på en måte litt feil å si at jeg sykler kun for helsegevinst men jeg vil uansett ha det med som en viktig faktor. Med ale disse milene så blir man jo litt lommekjent langs veiene, man kjenner hver en sving og hvert ett hull eller sprekk i veien som sin egen bukselomme. Men når man sykler på ukjente veier som jeg nå skal fortelle om så blir man ekstra på vakt i forhold til veiens kvalitet. Jeg har alltid hatt fokus på veien når jeg sykler, jeg har hørt om og jeg kjenner flere som har vært uheldig pga dårlige veier. Jeg har selv deltatt i 2 sykkelritt hvor det har vært dødsulykker pga dårlig vei og gjenstander som har ligget i veibanen. Det vil si at jeg alltid har fokus på veien når jeg sykler, men når man sykler på lag eller i store puljer så reduserer man muligheten for å se stein, grus og sprekker i asfalten. 

Rittdagen

Denne mandagen i mai som jeg nå skal skrive om så skjedde det som jeg alltid har fryktet, nå var det min tur tydeligvis. Jeg satt i en stor pulje på ca 25 - 30 stk, jeg hadde lagt meg bakerst på halen av dette toget fordi jeg trengte å hvile litt etter en altfor hard åpning de første 30 km. Natten før rittet hadde jeg vært våken med litt feberfølelse og sår hals så jeg var ikke helt sikker på om jeg ville bruke energi på dette rittet, men nå ble det slik likevel. Nå klarte jeg å følge laget mitt i 30 km før kroppen sa NEI til dette kjøret i dag. Siste milen før ulykken hang jeg meg på laget som startet likt med oss. Så lagkameratene mine skal ikke lastes for at de ikke fikk med seg min ulykke.

Stigende løypeprofil første 40 km



 

Dette var ett stort sykkelritt med 1300-1400 deltagere så det var mange puljer både foran og bak. Jeg nærmet meg nå ett sted som heter Flateby, de verste partiene i løypa med rundkjøringer og småkneiker var unnagjort.

Gjennomsnittspuls frem til ulykken



 

Pulsen hadde vært opp mot makspuls ved flere anledninger så det var egentlig litt deilig å komme ut på disse lange slettene i Flateby. Hastigheten var nå 45-50 km/t og jeg hadde nå en snitthastighet fra start til Flateby (ca 4 mil) på ca 36 km/t. Å ligge opp mot 50 km/t på slettene er ikke helt uvanlig i disse feltene og man må være ekstra på vakt når det går såpass fort.

Gjennomsnittshastighet frem til det smalt



 

Det er viktig å holde bakhjulet til han foran slik at du sparer mest mulig energi på syklingen din. Jeg hadde nå fått hentet meg inn igjen, fått ned pulsen og det ble bedre å puste litt mer normalt igjen. Jeg ligger på hjul, jeg har akkurat vært nede i ramma å hentet drikkeflaska mi og satt den på plass igjen. Farten er fortsatt jevn og fin og det føles bedre nå etter den harde åpningen.

Som lyn fra klar himmel

Plutselig så ser jeg Flateby fra luften i forskjellige vinkler, jeg husker jeg smalt i bakken, men husker ikke hvorfor. Det er egentlig en litt guffen følelse nå i ettertid når jeg sitter å funderer på hva som kan ha forårsaket at jeg stupte over sykkelen. Jeg har sjekket sykkelen etter krasjen og den er så å si uten skader, noen (skrubbsår) på bremsehåndtak og gir pendel og ett ødelagt forhjul. Så den eneste teorien jeg sitter igjen med er at jeg har kjørt på en sprekk i asfalten, en sprekk som fikk forhjulet til å kile seg fast og vips så ble jeg kastet rundt. Jeg kan også se en skade på ytterkantene av felgen, noe som tyder på at min teori stemmer. Hjelmen har hull tvers i gjennom med asfalt i hullet.

Bilde av hjelmen jeg brukte



 

Jeg husker bare så vidt at jeg klasket i asfalten, husker ikke hvordan jeg landet. Jeg så bare hvitt, jeg tenkte nå dør jeg. Det var vanskelig å puste, jeg kjente det var noe feil i brystkassen opp mot venstre skulder. Kan huske at en eller annen la ett teppe rundt meg og at kroppen min nå jobbet på  høyspenn for å bli kvitt redselen for at jeg skulle dø. Jeg tenkte på alle barna mine, jeg tenkte på samboeren min, alt ble som en skrekkfilm på noen få sekunder. Der lå jeg i grøften å kikket på de som syklet forbi og jeg hadde en følelse av hva de tenkte "hvorfor ligger du der, reis deg opp gutt".

Vitnes forklaring da ulykken oppsto

Ett vitne som satt i vinduet i huset sitt å fulgte med på rittet kan fortelle at hun så meg stupe over sykkelen, jeg landet rett på hodet og skulder venstre side. Jeg hadde reist meg opp igjen før hun rakk å løpe ned til meg og jeg hadde sjanglet ut i grøften å lagt meg ned. Der ble jeg liggende å kikke tomt ut i luften. Når vitne kom løpende for å hjelpe meg, så forklarer hun at hun var helt rystet over alle de som bare syklet forbi uten å stoppe. Vitne mente det var mellom 40-50 syklister som bare syklet videre før jeg fikk hjelp av vitne selv helt til ambulansen kom. Vitne hadde mer enn nok å få meg til å ligge rolig, jeg ville opp, jeg ville finne sykkelen min, jeg ville jo fullføre. Helt til jeg skjønte at det var umulig.

Når en mann på 100 kg+ deiser i bakken i en hastighet opp mot 50 km/ så sier  det seg selv at her snakker vi kraftig energi. Jeg hadde ikke annet sikkerhetsutstyr enn hjelmen noe som er påbudt i ritt. Utenom den hjelmen hadde jeg på meg vinterbukse, sykkelbukse på utsiden av den, superundertøy, vindtett vinterjakke og sykkeltrøye på utsiden. Alt dette er bare vanlig tøy med unntak av pad i sykkelbuksen. Disse klærne var revet opp og ble senere klippet i stykker av ambulansepersonell og i akuttmottaket på Ahus.

Klær og døde ting er egentlig helt uvesentlig men kroppen vår som blir utsatt for slik energi får gjennomgå så det holder. At nakken min kom unna dette uten brudd er jo bare griseflaks. I følge vitne så kunne dette gått mye verre, men jeg velger å snu det til noe positivt selv om smertene har vært helt forferdelig denne uken.6 døgnet i dag med kun små perioder med søvn intervaller i sofa hjørnet. Jeg endte opp med ansiktsskade, øre skade (så ut som Mike Tyson hadde tatt en bit), forstuet tommel, skrubbsår begge albuer og ac skade venstre skulder, kompresjonsskade på kragebeinet og 3 ribbeinsbrudd. Indre organer slapp unna med skrekken, men de var litt i tvil så jeg måtte på CT røntgen 2 ganger denne dagen.

Ankomst akuttmottaket på Ahus



 

Her blir jeg tatt i mot som en traume pasient og får full undersøkelse med påfølgende blodprøver. Jeg ble liggende rett ut i en seng og fikk beskjed om å ikke røre på en finger. Jeg ankom akuttmottaket ca kl 11 på formiddagen og lå rett ut i 4 timer før de med sikkerhet kunne utelukke nakkebrudd. Da fjernet de nakkekragen og konsentrerte seg om alt annet. Jeg fikk uansett beskjed om å holde meg helt i ro i sengen da det var stor fare for at ribbeinene kunne punktere lungen på venstre side. Jeg hadde også fått en kraftig hevelse i halsgropa og årsaken til det var at kragebeinet hadde fått seg ett så kraftig trykk fra siden at feste til brystkassen ble noe i feilstilling som igjen førte til hevelse i vevet.Jeg ble heldigvis skrevet ut av sykehus etter 7 timer og kunne reise hjem igjen til Sandefjord med en noe redusert kropp. Smertene kommer til å tilta utover den første uken sa legen, noe han hadde helt rett i.

I etterkant av rittet

I ettertid av rittet så har jeg vært i telefonsamtale med vitne i Flateby, jeg har fått mail av Enebakk rundt administrasjonen og i ettertid så dukker det opp en meget interessant diskusjon. Vitne har fra første stund vært oppgitt over hvordan syklister bare svinger unna og kjemper seg inn til en 500 plass. I mailen fra Enebakk rundt administrasjonen så spør dem meg først om hvordan jeg har det og at de krysser fingre for at det går bra med meg. De tilbyr meg gratis startnummer i 2018 og slikt varmer jo ett sykkelhjerte at arrangøren lurer på om jeg har det bra. De fleste jeg kjenner, både privat, via klubb og via sosiale medier er også genuint interessert i hvordan jeg har det. 

Vitne som kom løpende bort til meg kunne fortelle om to hyggelige kamerater fra Skullerud sport som stoppet opp, satte fra seg sykkelen og spurte om vi trengte hjelp. De to kom en liten stund etter ulykken så det hadde passert 40-50 stk før de kom å hjalp til. De to var helt rystet når vitne fortalte om alle de som bare syklet videre. Disse to kameratene hadde varslet dette avviket til rittledelsen og jeg fikk egen mail ang deres mening om. Uansett så oppførte disse to seg så eksemplarisk når de stoppet og de to ga fullstendig f.... i sluttiden sin.

Jeg hadde ikke telefonen med meg under selve rittet og når jeg fikk sekken min senere på kvelden så var det ett virvar av sms og ubesvarte anrop, det betyr at folk er genuint interessert i hvordan det er med meg. Jeg ville selvfølgelig gjort det samme hvis noen jeg kjenner også hadde vært utsatt for en ulykke som denne., men det store spørsmålet er..............

Hvordan i alle dager kan noen av konkurrentene være så kyniske å svinge unna en som ligger bevisstløs i veien? Slik oppførsel gjør meg kvalm, jeg kjenner sinne bygger seg opp inne i meg bare jeg tenker på det. Hva er det som gjør at enkelte syklister "går over lik" for å få best mulig sluttid? Vi snakker om syklister som kanskje ikke engang er topp 100 eller 200 under rittet  Disse spørsmålene er virkelig en god grunn til diskusjon. En mulig årsak er at syklister befinner seg i en endorfin rus og stenger alt annet ute.

Jeg sitter uansett igjen med en "guffen" følelse av at mennesker virkelig kan få seg til å gjøre slik. Jeg håper at slikt aldri vil skje igjen og til slutt er jeg selv i tenke boksen om jeg virkelig har lyst til å bli med på dette igjen. Jeg er skremt, først og fremst over ulykken, skremt over skadene dette har påført meg, skremt over smertene som har tiltatt hver dag i en uke. Smertene vil forsvinne men angsten for å sykle, angsten for å sykle i høy hastighet i nedoverbakker, angsten for alle sprekkene i veien, og jeg håper aldri dette vil skje igjen

Bare for å gjort det så satte jeg meg på sykkelen for å prøve en runde, jeg syklet sakte rundt i område her, jeg hadde fokus på å holde meg på sykkelen, men jeg gjorde det kun for å kvitte meg med redselen over at jeg aldri kom til å sette meg på en racersykkel igjen. Noen på laget mitt hadde møtt meg og de trodde de så syner. Nå har jeg gjort det, og det blir mest sannsynlig lenge til neste gang. Nå får tiden lege alle sår slik at hovedmålet skal utføres rett før St hans 2017. Så da tar jeg tommelen opp for den........

Redusert Solheim
 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Mai 2017
Roger

Roger

50, Sandefjord

Passe naiv, passe treg men uhyre effektiv. Konstant i bevegelse, får vondt i ryggen av å ligge.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits